Som tidligere nevnt i tråden var det i all hovedsak toll/handelsbarrierer på hhv. antall steiner og materialvalget i kassen, sistnevnte som et resultat av Bretton-Woods avtalen i 1944. Det gjorde seg utslag i hhv. produksjonen av egne verk for import (Omega cal. 563 vs. 565 eksempelvis, identiske verk, men hvor 563 hadde færre steiner). I noen tilfeller satte importøren sammen klokker nasjonalt for å unngå høye toll-satser (f.eks. Wakmann som satte sammen Breitling-klokker, bare under navnet Wakmann). 18k og 14k Omegaer som ble eksportert til UK, ble satt sammen av britiske kassemakere, hvor Dennison kanskje var den mest kjente. Det kan nevnes at de gjorde dette for mange andre produsenter også (Rolex, Longines, JLC etc), men Omega var nok den største kunden.
Sertifisering (COSC) og interessen for å sertifisere varierte veldig blant de forskjellige merkene, Rolex sertifiserte vel de fleste av sine verk, andre svært få. Jeg spurte Marco Richon om dette da jeg var i Biel, og han mente at mange produsenter mente det var for mye styr og kostnader med COSC, og at verkene kom med produsentens egen garanti for nøyaktighet. Det ble også påstått fra flere produsenter at man internt var strengere enn COSC (les: "mer nøyaktig"), og at det derfor var unødvendig med en sertifisering. Klassisk sveitsisk egenhet og arroganse.
