Official Timekeeper
Visit Casio
00:00:00

Før kvartsurene og dykkercomputerene måtte dykkere stole på mekaniske ur. Flere urfabrikanter utviklet spesialmodeller til bruk under vann, og oppdaget, sikkert til sin store fryd, at disse urene ble svært populære også blant mennesker som aldri kom nærmere de store dyp enn vannkjøleren på kontoret. Mange av de tidlige dykkerurene ble ikoner som med større eller mindre endringer produseres fremdeles.

Idag har de fleste produsenter av mekaniske ur dykkermodeller på programmet, selv om noen har blitt så dyre og/eller pyntede at de kanskje ikke egner like godt til dykking. Men det finnes også mange tøffe og relativt rimelige «toolwatches», i dette tilfellet Doxa SUB 1000T Professional og Sinn EZM (Einsatzmesser) 3.

Doxa er et urmerke med lange tradisjoner – etablert på 1800-tallet og i mange år kjent som produsent av klokker til bilsport. På sekstitallet bestemte de seg for å følge andre merkers suksess med dykkerur, og introduserte modellen Sub 300T. Den ble utviklet i samarbeid med kjente dykkere som Jacques Costeau, og introduserte nyvinninger som bezel med dekompresjonstabell, lettlest og lysende oransje skive mv. Klokken var ment for profesjonelle dykkere, og ble også svært populær blant disse. I løpet av få år ble Doxa et av de fremste merkene for dykkerur, de videreutviklet og masseproduserte ur med heliumventil, og ble blant annet innkjøpt av US Navy og andre marinestyrker. Klokkene ble også kjent blant det ikke-dykkende publikum gjennom Clive Cusslers actionhelt med det blåfilmklingende navnet Dirk Pitt.

Suksessen var stor, men kortvarig, for med kvartsverkene kom billigere og minst like gode dykkerur. Doxa klarte ikke å holde stand og sluttet produksjonen mer eller mindre helt glemt, rundt 1980. For ti års tid siden ble merket reintrodusert, og lager nå limiterte varianter og videreutviklinger av tidligere dykkermodeller. Klokkene selges ikke i butikker, kun fra nettsiden doxawatches.com. 1000T er den modellen som i størrelse og utseende ligger nærmest opptil den originale 300T

Sinn er en tysk urfabrikant etablert i 1961. Fra begynnelsen konsentrerte de seg mest om pilotur, men utviklet etterhvert en nærmest usunn fascinasjon for å lage klokker som skal fungere under helt ekstreme forhold – det være seg trykk, hete, magnetisme, kulde eller annet. Denne tilbøyeligheten førte naturligvis til at de begynte med dykkerur. De utviklet den smått legendariske Einsatzmesser til den tyske spesialpolitienheten GSG9. EZM 3 er en slags sivil lilebror av denne, og har mange av de samme egenskapene. Sinn er relativt sett ikke av de største produsentene, men har et enormt modellutvalg, er imponerende nyskapende og vokser stadig.

Kassene på begge urene virker ualminnelig solide. Doxa har beholdt en kasseform først brukt av Rado på sekstitallet. De store “vingene” rundt uret gir den et særegent, lett klumpete og massivt uttrykk. Denne klokken ser ut som den kan brukes til å slå inn spiker. Sinn`en virker nesten skjør og elegant i forhold, men det den mangler i ståltykkelse tar den igjen i stålkvalitet. Selv om klokken ikke er laget i ubåtstål som flere andre dykkere fra Sinn (takk til Sponon for oppklaring) er det brukt materiale som er bortimot ripefritt. Min 2007-modell ser knapt ut som den har vært brukt, mens den langt nyere Doxaen har fått mer enn sin del av småstriper. Medvirkende er også at EZMen har en satinert og matt overflate på hele kassen, mens Doxaen er blank.

Begge klokkene har opplysninger om egenskaper inngravert på baklokket – Doxaen har i tillegg produksjonsnummeret ettersom denne er laget i et begrenset opplag på 5000.

Basisfunksjonene på begge ur er de samme: Tid, dato og vridbar bezel. Begge bezelene er presise, lette å få tak i også med hansker på, og krever akkurat passe kraft for å vris. Sinn`en har bedre kontrast og er dermed lettere å lese, mens Doxaen til gjengjeld har en todelt ring med både tid og US Navys dekompresjonstabell.

Doxaen kan brukes ned til 1000 meter, mens Sinn`en skal tåle 500 meter. Sinn`en er i tillegg magnetfeltresistent, noe som oppnås ved at verket ligger i en myk stålkasse inne i den ytre kassen. Den skal tåle 800 000 a/m (ampere pr meter), noe som vi i en annen tråd har kommet frem til omtrent tilsvarer Rolex Milgauss. Til sammenlikning følger Doxaen den ordinære ISO-standarden for magnetbeskyttelse – 4 800 a/m. Dessuten har Sinn lagt stor vekt på å redusere kondensproblematikk; klokken er fylt med ikke-kondenserende gass, det er montert en kapsel laget koppersulfat som tar opp fuktighet og indikerer nivået, det brukes spesialutviklede pakninger og det hele er satt sammen i fuktfrie omgivelser. Resultatet er en klokke som fungerer i temperaturer fra -45 til 80 uten å dogge, samt lengre levetid på oljer og verk. Ulempen med alt dette er at det kun er spesialverksteder som kan foreta service på uret dersom det skal beholde egenskapene.

Urskivene på begge klokkene er funksjonelle og pene, men Doxaen er nok best tilpasset formålet. Med lysende oransje farge og overdimensjonert minuttviser i sterk kontrast er den svært lettlest. Viserne på EZM3 er også i god kontrast til den sorte skiven, men er kanskje litt vel smale og elegante for et dykkerur. Datovinduet på Sinn`en er lite, nesten kontrastløst og svært vanskelig å lese selv i dagslys.

Glasset på Sinn`en, derimot, er fantastisk. Det er belagt med reflekshemmende og herdet coating på begge sider, noe som gjør klokken lesbar fra nesten alle vinkler. Glasset på Doxaen er lett buet – det er estetisk pent men øker refleksene.

Lumen er svært god på Doxaen, såvidt godkjent på Sinn`en. Selv om Sinn har brukt Superluminova er lumen relativt svak og holder ikke særlig lenge. Doxaen kan nesten brukes som leselys.

Begge lenker er pene, solide, lette å justere og behagelige i bruk. Doxaens klassiske “bead of rice”-lenke er likevel i en klasse for seg. Det er nesten utrolig at en så tung og tykk lenke kan føles så ubesværlig på armen; den ligger pent inntil og holder klokken på plass uansett håndbevegelser.

Begge klokker har vellaget foldespenne med sikkerhetslås:

Begge klokker benytter arbeidshesten ETA 2824. Doxa opplyser at de har “raffinert og dekorert” verket.. Hva dette innebærer vet jeg ikke, sannsynligvis betyr det at de har gravert inn fabrikknavnet på rotoren. Det er uansett et velprøvd og driftssikkert verk uten de store servicekostnader, og det kan i teorien vedlikeholdes av en hvilken som helst urmaker – sett bort fra spesialkravene til Sinn nevnt ovenfor.

Doxaen er 42,7mm uten krone, og 14,6mm høy, og er dermed betraktelig større enn Sinnens 40x13mm. Den er også en god del tyngre. Jeg var i utganspunktet forberedt på at klokken ville være i største laget for mine pikespeiderhåndledd. Det gikk mye bedre enn jeg fryktet – faktisk virker klokkene nokså like på armen. Det skyldes at Doxaens skive er nokså liten, kassen er relativt kort og lenken er kraftig og veldig behagelig. Men innimellom merker jeg godt at jeg har noe tyngre enn vanlig på håndleddet. EZM3`en har kronen på venstre side for å unngå at den graver seg inn i håndleddet. Det er en funksjon uten det helt store poenget, og fører mest til at jeg tar klokken på opp/ned.

Sinn EZM3 koster på netter ca 11 500 kroner, mens Doxaen kostet ca 13 500 da den var i salg. På bruktmarkedet koster disse to omtrent det samme. Det er uansett mye ur for pengene.

Så hvilket ur er best? Skal de arrangeres etter wrist presence og utseende, er Doxaen nokså klar vinner. Kombinasjonen av knall oransje skive, blank, kraftig og uvanlig formet kasse og den imponerende lenken gjør sterkt inntrykk. Men funksjonsmessig er Sinnen overlegen på nesten alle områder. Teknologisk er den virkelig imponerende, og utseendemessig har jeg stor sans for den sobre tyske underkommuniserte formen. Doxaen er morsommere, Sinnen er bedre. Heldigvis har jeg begge to og slipper å velge!

Bilder og tekst av brukeren Hopalong.

1 kommentar

Kommenter

Your email address will not be published.