Official Timekeeper
Visit Casio
00:00:00

Akkurat passe stor – Breitling Top Time ref. 2002


Lik Tidssonen.no på Facebook og hold deg oppdatert på siste nytt fra urenes verden!

I forrige artikkel presenterte jeg det som for mange er en typisk Breitling kronograf – i alle fall hvis man tenker på størrelsen. I dag er den vanlige størrelsen på kronografer fra rundt 40 millimeter og oppover. Før 1980 var det i hovedsak 40 millimeter og nedover, hvor hovedvekten av modellene lå på rundt 35 til 38 millimeter. En av disse var Breitling Top Time, referanse 2002, som var en del av Breitling-sortimentet fra 1964 til 1973.

For mange er størrelsen på vintageklokker et problem, og de oppfattes som for små etter dagens standarder. Vanlig størrelse på herreklokker på 50- og 60-tallet var omkring 35 millimeter, mens kronografene var litt større med sine 36-38 millimeter. Muligens litt problematisk, i alle fall hvis man har et håndledd med en diameter over gjennomsnittet. Jeg tør uansett påstå at for de fleste er det mer snakk om en vanesak. Mange menn gikk jo med disse klokkene på 60- og 70-tallet, så det skulle vel være mulig i dag også.

En Top Time har en fin størrelse for et gjennomsnittlig håndledd
En Top Time har en fin størrelse for et gjennomsnittlig håndledd

Modellen som presenteres her er en Breitling Top Time referanse 2002, med en diameter på 36 millimeter. Urverket er et standardverk av typen Valjoux 7730, som ble brukt i perioden 1966-1969. Fra 1964 til 1966 var Venus 188, forøvrig det samme verket som 7730. Venus 188 skiftet navn til Valjoux 7730, da Valjoux kjøpte opp Venus i 1966. Fra 1969 og utover 70-tallet ble de fleste solgt med Vajoux 7733, hvor referansenummeret på baksiden ble utvidet med -33.

På 60-tallet støttet mange ur-manufakturer seg på standard-kronografverk av typen Felsa, Valjoux, Venus, AS (A. Schild) og etter hvert ETA. Breitling var intet unntak, og alle Breitling-klokker som ble produsert i perioden 1944 til 1979 inneholdt et standard-verk. Faktisk støttet Breitling seg til alle fabrikantene som er listet ovenfor. Egenproduserte urverk er derfor noe Breitling har begynt med nå de siste årene.

En referanse 2002 skal ha signert krone, er den blank er den ikke original til modellen
En referanse 2002 skal ha signert krone, er den blank er den ikke original til modellen

Det skal dog sies at Breitling, sammen med Hamilton-Buren og Heuer-Leonidas, var med på å utvikle et av de første automatiske kronograf-verkene, cal. 11. Dette verket kan derfor til en viss grad kalles egenprodusert.

Kassen på 2002 var en toppladet kasse, dvs. at man ikke åpnet et baklokk, men tok ut verket etter at man hadde fjernet glasset og skiva. Det kan her nevnes at jeg har sett referanse 2002 med baklokk (!). Dette er bearbeidede kasser (replika-kasser), gjerne med utgangspunkt i andre modeller, og således noe man bør holde seg unna.

2002 kom i flere skive-varianter, reversert panda er muligens den som er mest populær i dagens marked og ligger derfor noe høyere i pris enn de andre variantene. 2002 kom med stålkasse. Utførelsene med kasser i gull-på-stål og gull hadde referanse 2003 og 2004. Nedenfor ser vi de forskjellige variantene i en katalog fra slutten av 60-tallet.

Top Time serien med de respektive skive- og kasse-variantene. Kilde:  Watchfred ( Breitlingsource)
Top Time serien med de respektive skive- og kasse-variantene. Bilde: Watchfred (Breitlingsource)

De seinere modellene hadde også røde hovedsekundvisere.

De fleste kronografer på 60-tallet var verktøy- eller profesjonklokker, dvs. myntet på ingeniører, bilførere og piloter. De var ofte ganske store og funksjonelt tilpasset profesjonen som ble støttet, gjerne med f.eks. dreibare bezelringer eller kalkulatorhjul. Den mest kjente Breitling-klokka, Navitimeren er et eksempel på sistnevnte. Top Time derimot, er mer nøytral i sin fremtoning, noe som gir den et veldig klassisk utseende.

Baksiden av kassen skal ha gravert inn referansenummeret 2002 og Breitling-logoen.
Baksiden av kassen skal ha gravert inn referansenummeret 2002 og Breitling-logoen.

Top Time var ment som et billigere allround alternativ til Navitimerne og Co-pilotene. Prisene på klokker den gang ble som regel drevet av komplikasjonene (og ikke markedsføringen og merket som i dag) noe som gjorde kronografene dyrere enn vanlige klokker. Top Time var av utseende mer «sivilisert». Den var tenkt brukt til hverdags, ikke nødvendigvis i en cockpit eller i førersetet på en racerbil. Breiting så på seg selv som kronografspesialisten, og de ønsket selvsagt å tilfredsstille så mange kundegrupper som mulig med sine kronografer. Slikt sett var det å tilby en budsjettvariant en naturlig vei å gå.

I motsetning til moderne klokker har de fleste vintage-klokkene pleksiglass ofte formet som en "dom" for bedre å kunne motstå støt og slag.
I motsetning til moderne klokker har de fleste vintage-klokkene pleksiglass ofte formet som en «dom» for bedre å kunne motstå støt og slag.

Som en kuriositet kan det nevnes at en lettere ombygd variant av Top Time referanse 2002 ble brukt som geigerteller i James Bond-filmen Thunderball fra 1965. Lenge visste ingen hvor denne klokka hadde blitt av, før en James Bond-entusiast fikk fatt i den i november 2012. Christie’s solgte den for GBP 103.875 sommeren 2013. Dette er vel beviset på at selv en franken-klokke kan være mer verdt enn originalen så lenge historikken er i orden.

Seinere utgave (tidlig 70-tall) med rød hovedsekundviser. Kilde: Watchfred (Breitling-source).
Seinere utgave (tidlig 70-tall) med rød hovedsekundviser. Bilde: Watchfred (Breitling-source).

I dagens marked varierer prisene på Top Time-klokkene avhengig av modell og tilstand. De finnes også med firkantete kasser og i gull-på-stål, som er rimeligere enn de runde variantene. Blant samlere er runde pandaer i stål de mest ettertraktede. Prismessig ligger slike varianter av ref. 2002 på rundt USD 2.000-2.500, dvs. ca. 15-20.000 med dagens dollarkurs. Da snakker vi om et eksemplar i original stand, uskadet, ny-overhalt og relativt upolert. Noen varianter går for mindre enn dette, og det er mulig å få fatt i eksemplarer i spennet USD 1.000-2.000 også, da med sølvfargede skiver.

Top Time modellene kom også med kasser i gull-på-stål (2003) og 18 karat gull (2004). Bilde: Watchfred (Breitlingsource).
Top Time modellene kom også med kasser i gull-på-stål (2003) og 18 karat gull (2004). Bilde: Watchfred (Breitlingsource).

Top Time er ofte utsatt for bruk av deler fra andre Breitling-modeller og er det vi samlere kaller «franken-klokker». Derfor er det viktig å gjøre et grundig forarbeid før man slår til på et eksemplar. Jeg har ikke sett så mange replikaer av denne modellen, så det er i hovedsak bruk av uoriginale deler som er problemet med disse klokkene. Den beste referansekilden er som alltid gamle kataloger, og noen få finnes tilgjengelig på Breitlingsource. Problemet er som alltid å finne godt referansematerialet på Breitling fra før 1979, så hvis katalogbilder ikke finnes, kan man spørre ekspertisen. Disse finnes i forumdelen på Breitlingsource og her på Tidssonen. Det viktigste er uansett å spørre før man slår til på et eksemplar.

Så har man håndledd som «tåler» en 36-38 millimeter er det veldig mye interessant å jakte på i vintagemarkedet, denne Top Time modellen er bare ett eksempel. I neste artikkel skal jeg skrive litt om en annen fabrikant, Omega, som brukte samme verk i to vidt forskjellige modeller og to forskjellige størrelser. Den ene er muligens verdens mest kjente klokke, den andre har kun entusiastene et forhold til. Verket? Det blir regnet som noe av det beste som er blitt produsert; Omega kaliber 321.

Ingen kommentarer

Kommentarfeltet er stengt