Fra japansk instrumentdesign til månelanding i Biel.
Dag tre av Geneva Watch Days skilte seg litt fra resten av uken. Når muligheten for et fabrikkbesøk dukker opp, må man nesten bare gripe den. Dessuten hadde varmen omsider gitt seg nok til at blazeren igjen kunne tas i bruk uten at det føltes som et medisinsk risikoprosjekt.
Dagen startet imidlertid ikke med Sveits, men med et møte med en av Japans mest særegne, uavhengige urmakere – Otsuka Lotec
ANNONSE
Urkunst fra Tokyo
Otsuka Lotec er et lite, uavhengig merke fra Tokyo, grunnlagt av Jiro Katayama. Klokkene bygger på synlige moduler og former hentet fra måleinstrumenter, filmkameraer og lydutstyr. Der mange urmakere jobber for å skjule teknikken, gjør Katayama det motsatte: Skruer, skiver, spaker, mekanismer og bevegelige deler får være en del av opplevelsen.
Navnet har en konkret bakgrunn. «Otsuka» viser til området i Tokyo der verkstedet ligger, nær Ikebukuro, mens «Lotec» peker mot fascinasjonen for analoge gjenstander med et eldre, mekanisk preg. Dette er klokker som mer minner om små apparater enn tradisjonelle armbåndsur, men på en svært bevisst og gjennomført måte.
I likhet med landsmennene hos Naoya Hida Watch Co. var dette første gang Otsuka Lotec stilte ut i Sveits. Undertegnede besøkte merket i Tokyo året før, men uten å møte Jiro Katayama selv. Avtalen i Genève var dermed særdeles etterlengtet.
ANNONSE
Fra bildesign til urmakeri
Katayama kom til klokker gjennom design, ikke via tradisjonelle urmakerutdanning. Etter utdannelsen arbeidet han med bildesign før han etablerte seg som selvstendig produktdesigner, med oppdrag innen blant annet hjelmer og husholdningsprodukter.
Vendepunktet kom rundt 2008, da han kjøpte en liten dreiebenk på nettauksjon. Den fikk plass på kjøkkenet hjemme. En bil var åpenbart vanskelig å bygge der, men en urkasse? Det var en annen sak.
Det som begynte som øvelse i metallbearbeiding, utviklet seg til en interesse for hele klokken. Katayama leste bøker om maskinering, studerte verkene til andre uavhengige urmakere og lærte gjennom egne forsøk. De første modellene, No. 1 til No. 4, ble til mellom 2008 og 2012.
ANNONSE
Med No. 5 begynte han for alvor å selge klokker. Modellen benytter satelittvisning, hvor den aktuelle timen beveger seg langs en fast minuttskala, slik at både timer og minutter kan leses på samme sted.
Visningen er samlet på høyre side av skiven, noe som gjør den synlig også under en skjortemansjett. Et høyt safirglass gir plass til de ulike nivåene og lar skiver, skygger og bevegelser bli en aktiv del av uttrykket.
No. 6 var modellen som gjorde Otsuka Lotec kjent utenfor Japan. Tid og minutter leses av på hver sin vifteformede skala nederst på skiven, mens begge viserne returnerer retrograd. En roterende sekund-skive og dato-indikasjon kompletterer visningen.
Inspirasjonen fra trykkmålere er umiddelbart synlig. De to lange viserne får dominere, mens krans og skive ligger i samme plan. Under ligger et Miyota 9015 med merkets egen retrograd-modul. Resultatet er en klokke som først og fremst er interessant fordi den gjør selve tidsavlesningen til et mekanisk motiv.
No. 7.5 tar utgangspunkt i eldre 8 mm-filmkameraer. Tre opphøyde vinduer fordeler timer, minutter og sekunder over kassen, omtrent som objektiver på et gammelt kamerahus. Timetallet hopper, mens minutter og sekunder vises på egne roterende skiver. Safirlinsen over timevinduet forsterker assosiasjonen til optisk utstyr.
No. 8 på bordet
Det var likevel No. 8 som sto på bordet under møtet med Jiro-san. Modellen var den første muligheten til å studere konstruksjonen på nært hold.
Den rektangulære stålkassen, brede gummiremmen og åpne mekanikken får tidsvisningen til å ligne betjeningspanelet på et lite apparat. Inspirasjonen fra miksebord er tydelig: Produsenten omtaler timevisningen som en «hour channel» og minuttvisningen som en «minute fader».
Timetallet skifter momentant, mens minuttindikatoren beveger seg langs en skala frem til 60 og deretter returnerer til null. Returen er koblet til et svinghjul og blir dermed et lite mekanisk øyeblikk hver time. Sekundskiven øverst roterer dessuten én gang hvert 90. sekund, i en rytme som er bevisst annerledes enn den vanlige sekundviserens.
Grunnverket er et automatisk Miyota 90S5, toppet med en egenutviklet modul på 62 deler. Det er nettopp dette som gjør No. 8 så fascinerende: Den er ikke komplisert bare for å imponere på spesifikasjonsarket, men fordi mekanikken er selve måten tiden fortelles på.
Toget til Biel
Senere på dagen gikk turen fra Genève til Biel/Bienne, og et møte med Omega. Togreisen ga et etterlengtet avbrekk etter flere intense dager, og tid til å la inntrykkene fra Otsuka Lotec synke inn.
Omega har holdt til i området siden 1882. De historiske bygningene har senere fått selskap av et moderne produksjonsbygg, åpnet i 2017 og tegnet av den japanske arkitekten Shigeru Ban. Over fem etasjer samles montering, kvalitetskontroll, opplæring og logistikk i et lyst bygg med synlig trekonstruksjon og store glassflater.
Med en årsproduksjon som ofte anslås til rundt 600.000–700.000 klokker, er Omega utvilsomt blant bransjens aller største aktører. Likevel var det ikke stordrift som var det sterkeste inntrykket fra Biel. Stemningen blant de ansatte opplevdes avslappet og inkluderende, med en nesten familiær tone. Det virket som folk kjente hverandre, trivdes sammen og hadde det genuint hyggelig på jobb.
Kontrasten til Genève ble også bemerket med et glimt i øyet. I Biel trenger man ikke nødvendigvis dress og stresset mine for å ta klokker på alvor. Her var tonen mer jordnær – og den litt snobbete, høytidelige Genève-stilen fikk gjennomgå i et par vennskapelige bemerkninger.
Under selve manufakturbesøket var det i hovedsak fotoforbud. Til gjengjeld var omvisningen lagt opp slik at besøkende kunne følge arbeidet gjennom et innglasset område over flere etasjer – tett på produksjonen, men likevel klart adskilt fra arbeidsbenkene.
Vi fikk se T2-avdelingen, hvor urverk, skive og visere blir til en ferdig klokke, samt T3 for lenker og T4 for klargjøring før utsendelse. Selve monteringen av urverkets komponenter foregår andre steder, blant annet i Villeret, men i Biel ble det mulig å følge den siste og svært viktige etappen fra komponenter til ferdig produkt.
Midt i bygget ligger et helautomatisk delelager over tre etasjer, med mer enn 30.000 bokser. Systemet bruker dynamisk lagring, der boksene plasseres hvor det er ledig kapasitet og hentes frem av roboter når produksjonen trenger dem. Selv luften i det avskjermede lageret er en del av sikkerhetssystemet, med redusert oksygeninnhold for å forebygge brann.
Et møte med månen
Det som ble sittende igjen, handlet likevel like mye om menneskene som om teknologien. Alle ansatte var uvanlig imøtekommende, og mottakelsen i Biel hadde en mer avslappet tone enn de formelle omgivelsene man ofte forbinder med Genève. En særlig takk til Mariano Samudio for å gjøre besøket ekstra minneverdig.
Utenfor de historiske fabrikkbygningene sto en kopi av månelanderen Eagle. En slik hadde naturligvis raskt fått plass i hagen dersom en fremtidig lottogevinst skulle gjøre det praktisk mulig.
Inne fortsatte romfartstemaet. Omega-museet i Cité du Temps rommer sportstidtaking, romfartshistorie og urverksteknologi, med blant annet en lang utstillingsvegg og visualiseringer av Co-Axial-gangen. Etter Konstantin Chaykins romklokke dagen før var det naturlig å dvele litt ekstra ved Speedmasterens historie.
Speedmaster ble kvalifisert av NASA for bemannede romferder i 1965, og ble med til månen i 1969. På museet blir den historien konkret: Ikke bare gjennom modellnavn og markedsføring, men gjennom klokkene og gjenstandene som faktisk knytter Omega til romfartsprogrammet.
Følelsen av å være et barn i en godteributikk var vanskelig å unngå.
Den siste Speedmasteren på månen
Et av de mest fascinerende objektene på Omega-museet var Speedmasteren til Eugene Cernan, kommandøren på Apollo 17 og det siste mennesket som forlot måneoverflaten.
Klokken er en NASA-utstedt Speedmaster 105.003, serienummer 28, og ikke Cernans private eiendel. Han brukte den som en slags lykkeklokke gjennom Gemini IX, Apollo 10 og Apollo 17. I montre hos Omega fremstår den med tydelige bruksspor: en manglende bezel, skadet hesalittglass og den karakteristiske JB Champion-lenken.
At den befinner seg i Biel kan ved første øyekast virke litt overraskende. NASA-utstyret var amerikansk statseiendom og skulle i utgangspunktet returneres etter oppdragene. Cernans klokke eies imidlertid av Smithsonian og er utlånt til Omega-museet. Den ble også brukt som referanse da Omega i 2020 gjenopplivet kaliber 321.
For den som vil dykke videre ned i historien om Cernans klokke og Apollo 17, anbefales Fratellos gjennomgang av Apollo 17-Speedmasterne.
Etter en begivenhetsrik dag i Biel var det omsider tid for å vende tilbake til «dresskledde» Genève, og avslutte dagen med femårsjubileet til IamCasa.
