Siste del: 12/12 The Alpine Challenge - Hovedløpet
Vi har nå kommet til selve hovedretten i vår fortelling, eller kanskje desserten, det kan man selv bestemme. Løpet «12/12 The Alpine Challenge» som har lokket oss helt fra vestligste ring 3 og hele veien til de høyeste alper. Vi skal gjennom tolv timer med intens kjøring (og en obligatorisk lunsj?), bruke alt vi har lært over de forrige dagene til en siste heroisk innsats. Det er ingen ruteforslag eller hjelp fra arrangørene. Kun et kart og en liste over tredve høye fjellpass eller dype kløfter.
- det er unektelig vakkert her oppe. Spesielt når veien er så bred.
Vi starter som hver dag i det siste har gjort. Med en kopp kaffi, kart og notatblokk. Vi har fått utdelt kartet vårt ti minutter før vår offisielle starttid og ser ned på klokken tikke sakte men sikkert mot startskuddet. Vi studerer kartet nøye. Alle punktene er i en tusen kilometers radius, så vi slår raskt fra oss tanken om å krysse av alle tredve. En annen utfordring er den obligatoriske lunsjen servert mellom tolv og to. Hvordan skal man best legge opp ruten slik at man om en halv dag er på riktig sted til riktig tid? Google Maps konsulteres, vårt første ruteforslag skal ta fjorten timer og det er uten lunsjen. Tilbake til tegnebrettet. Vi ser på klokken igjen og ser at vi burde vært i bilen for noen minutter siden. Her må man holde hodet kaldt. Noen må ekstra minutter i bilen og litt høyere fart betyr ingenting om ikke navigasjonen er perfekt. Til slutt finner vi et forslag og synkroniser opp kartene våre. Vi løper til bilen og vrir nøkkelen i tenningen…. Bilen starter. Det skulle da tatt seg ut om startmotoren skulle bli et problem i denne delen av fortellingen også?
- jeg legger inn en 930 her, bare siden jeg er forelsket, men må dessverre meddele at bilen måtte trekke seg før hovedløpet..
Timene flyr av gårde og det gjør vi også. Vi kan formelig lukte en pallplass og er proppfull av motivasjon etter forrige løp. Men terrenget blir mer og mer alpint i takt med at vi presser bilen mer og mer. Veiene blir smalere. Autovern blir først byttet ut med gjerder av gammel planke. Så blir de gamle plankene til en enkel snor fra pinne til pinne. Så forsvinner snoren. For dem med mastergrad i helse, miljø og sikkerhet kunne man kanskje trodd at denne gradvise nedtrappingen i sikkerhetstiltak betyr en nedtrapping i risiko, men dette er alpene. I takt med at veiene blir smalere og barrierene forsvinner blir det potensielle fallet bare lengre og lengre. Vi befinner oss plutselig i en desperat jakt på tre ekstra poeng: Colle de Fauniera, Colle d’Esischie og Colle Valcavera.
- vi beveger oss høyere og høyere opp. Og veiene blir smalere. Nederst en Morgan til lunsj.
Disse tre punktene ligger i de Cottiske Alper og ligger i Piemonte. Jeg liker Piemonte godt. Eller jeg liker å drikke god vin og spise god mat i Piemonte. Jeg er derimot ikke spesielt i glad i Piemonte når jeg kjører litt for fort på det som minner om et hjortetråkk. Jeg ser ut vinduet og konstaterer at hjulet er centimeter fra kanten. Jeg kan også forsiktig estimere at det er to hundre meter rett ned. Jeg er ikke sikker på om Porschen ville oppnådd terminalfart før vi traff steinene under, men det ville uansett blitt den høyeste farten vi har oppnådd siden autobahn. Jeg tar av meg setebelte og informerer så pedagogisk jeg makter til sjåføren at jeg vil hoppe ut om jeg aner noen fare. Jeg har faktisk for mye å leve for til å bli en permanent del av Porschens inventar, alt på grunn av en medalje i plastikk i et obskurt løp ingen noen gang har hørt om. Dette er ikke mitt stolteste øyeblikk, men jeg er på dette punktet fristet til å traske videre til fots og finne et terapidyr jeg kan kose med.
- det er et rikholdig utvalg terapidyr også i høyden. Her kan sikkert NAV ta noen notater.
Før jeg rekker ta en beslutning kommer en Defender i motgående fartsretning. Vi kjører så langt vi kan inn mot fjellveggen og capsen faller av i det den møter en stein. Defenderen kryper mot oss og vi legger oss helt hjul mot hjul, speilet vårt lager en forferdelig lyd når det dras langs hele siden på bilen. Denne situasjonen ville nok resultert i skrik og skrål på en tilfeldig parkeringsplass. Men her tror jeg alle har nok med å holde lukkemuskelen under kontroll og bilen på den lille veien vi har. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg kanskje heller skal begynne med strikking eller akvarellmaling.
- vi tenker tilbake på lykkeligere tider. Som da jeg møtte ku i tåke.
Etter det som føles som fire dager er Defenderen forbi og vi kan fortsette ferden. Stemningen i bilen er like deler trykket og lettet. Vi har nå heldigvis bare ett pass til fra listen å krysse av her oppe før vi kan bevege oss nedover. Vi krysser det av og begynner nedover. Det viser seg at det finnes en annen vei opp hit, den er dobbelt så bred og det er ingen tåke. Som navigatør burde jeg sikkert begått harakiri etter denne lille blemmen, men jeg er som det ble sagt i min siste medarbeidersamtale immun mot selvkritikk.
- en typisk åttisone øverst på den italienske siden. Under ser man byen Ilonse i Alpes Maretimes et olympisk steinkast fra Nice.
Vi er nå helt på oppløpssiden. Vi suser tilbake mot hotellet i Embrun og prøver desperat og legge til noen siste stopp. Vi kan kanskje rekke Col d’Iozard? Vi har førti minutter til rådighet, Google Maps estimerer at det vil ta førtifire. Normalt vil vi kjøre inn fem til ti minutter på et slikt estimat på den tiden, men havner vi bak en campervan er vi fortapt. Kommer man tilbake etter fristen er man automatisk diskvalifisert. Kartene konsulteres igjen. Vi lander på Col de Vars. Vi har dagslys og bred nok vei der til å forbikjøre eventuelle hindringer. Vi har en halv tank igjen på bilen så vi kjører turtallet opp mot den røde linjen og sladder gjennom svingene. Fjæringen høres ut som en gammel feltseng og vi har snart skrapet bort halve understellet. Men motoren lager en fantastisk lyd og vi fyker mot toppen.
- kart konsulteres i det månen står høyt og vi er helt på oppløpssiden.
Vi kommer tilbake til hotellet med god margin. Papirarbeidet skal nå gjøres. GPS-koordinater hentes fra bildene tatt av sjekkpunktene. Vi teller antall pass. Tjueto. Dårligere enn tidligere dager, men med mer krevende kart og Cols kan det godt hende det holder. Sekretariatet skal gjennomgå alle resultatene og vi skifter raskt til middagsantrekk. Vi setter oss ned til middag med våre konkurrenter og diskuterer dagen. Alle er strålende fornøyd men slitne. Tre retter forsvinner ned i et rasende tempo og vinen forsvinner raskere enn den stakkars kelneren kan fylle opp. Plutselig er det medaljeseremoni og en etter en blir våre argeste konkurrenter ropt opp. Tredjeplass til våre nye venner i Fulviaen. Andreplass til damene i Sally. Førsteplass til… to enkle sjeler i en sliten 911.
Men man kan ikke hvile på laurbærene. Jeg har et fly fra Malpensa tidlig morgenen etter, så vi tar en ekstra øl med oss for returen til hotellrommet. Vi skåler i hagen på veien bort til rommet og gratulerer hverandre med dobbel førsteplass. Så setter vi alarmen til fire på morgenen og sjekker kartet. Bare fire timer til Malpensa? På motorvei? Det er jo i den store sammenhengen ingenting. Kanskje vi tar en ekstra topp på veien?
Med dette takker jeg for meg og erklærer årets reisebrev fra alpene for ferdig. Jeg takker igjen ydmykt for alle gode tilbakemeldinger og for at så mange har tatt seg tiden til å lese røverhistorien min.
