Midt på åttitallet fikk jeg en lillebror. Tromsø IL ble cupmestere og romferga Challenger eksploderte. Maradona fikk hjelp av Guds Hånd mot England, Crocodile Dundee oppsøkte sivilisasjonen og Tsjernobyl forlot den.
Den mest skjellsettende åttitallsopplevelsen var imidlertid påskeferien på fjellet, hvor progressive hyttenaboer introduserte meg for den virtuelle verden. Hjemme hadde mine teknologiske behov vært såpass neglisjerte at jeg til slutt fantaserte fram farger i svarthvitt-TV’en, så C64 og kulørte dataspill på HYTTA var ikke bare uhørt - det var pur magi.
Vi lot sol være sol og ski være ski, trakk for gardinene og spilte International Karate uavladelig. Det hypnotiske soundtracket stoppet for hver «game over», men var du dreven (som Commodorens eier), eller hadde nybegynnerflaks (som undertegnede), holdt du stand i ti minutter til melodien ebbet ut av seg selv. Halleluja!
Andre påskedag var gamingkarrieren over. Med såpass begrenset eksponering skulle man tro at de musikalske detaljer ble litt ulne i hjernebarken etter femogtredve år, men jeg husket hvert skurr og hvert blipp ved første gjenhør. Jeg har spilt den ofte og høyt de siste par ukene. Mest med øreplugger, da familien ellers ber meg være så vennlig å skru av denne kakofoniske miksen av maltrakterte hundepipeleker og fåfengte FM-radiokanalsøk.
De får være unnskyldt. De har aldri knust en stabel planker med pannebrasken utenfor Operahuset i Sydney på skjærtorsdag. De har ikke kjempet mann mot maskin ved Frihetsgudinnen i New York på langfredag eller dukket for flyvende dolker under Mount Fuji i Japan på påskeaften. Ei heller har de følt nakkehårenes euforiske oppstandelse på første påskedag, når man fortsatt meier ned motstandere seks minutter og trettisju sekunder ut i spillet og denne enestående kampsportsonaten hyller innsatsen ved å ta fullstendig av.
Støy, sier du? Acquired taste, sier jeg. Lukk øynene, hør den i sin helhet, lytt en gang til og helst enda en gang. Se den pikselfattige reisen fra novise til internasjonal karatemester anno 1986 for ditt indre øye og kom i høytidsstemning.
Dette er nemlig ikke ulyd, men retro 8-bits elektronika på sitt aller, aller beste. Dette er barndom. Dette er kunst.
God påske!
Den mest skjellsettende åttitallsopplevelsen var imidlertid påskeferien på fjellet, hvor progressive hyttenaboer introduserte meg for den virtuelle verden. Hjemme hadde mine teknologiske behov vært såpass neglisjerte at jeg til slutt fantaserte fram farger i svarthvitt-TV’en, så C64 og kulørte dataspill på HYTTA var ikke bare uhørt - det var pur magi.
Vi lot sol være sol og ski være ski, trakk for gardinene og spilte International Karate uavladelig. Det hypnotiske soundtracket stoppet for hver «game over», men var du dreven (som Commodorens eier), eller hadde nybegynnerflaks (som undertegnede), holdt du stand i ti minutter til melodien ebbet ut av seg selv. Halleluja!
Andre påskedag var gamingkarrieren over. Med såpass begrenset eksponering skulle man tro at de musikalske detaljer ble litt ulne i hjernebarken etter femogtredve år, men jeg husket hvert skurr og hvert blipp ved første gjenhør. Jeg har spilt den ofte og høyt de siste par ukene. Mest med øreplugger, da familien ellers ber meg være så vennlig å skru av denne kakofoniske miksen av maltrakterte hundepipeleker og fåfengte FM-radiokanalsøk.
De får være unnskyldt. De har aldri knust en stabel planker med pannebrasken utenfor Operahuset i Sydney på skjærtorsdag. De har ikke kjempet mann mot maskin ved Frihetsgudinnen i New York på langfredag eller dukket for flyvende dolker under Mount Fuji i Japan på påskeaften. Ei heller har de følt nakkehårenes euforiske oppstandelse på første påskedag, når man fortsatt meier ned motstandere seks minutter og trettisju sekunder ut i spillet og denne enestående kampsportsonaten hyller innsatsen ved å ta fullstendig av.
Støy, sier du? Acquired taste, sier jeg. Lukk øynene, hør den i sin helhet, lytt en gang til og helst enda en gang. Se den pikselfattige reisen fra novise til internasjonal karatemester anno 1986 for ditt indre øye og kom i høytidsstemning.
Dette er nemlig ikke ulyd, men retro 8-bits elektronika på sitt aller, aller beste. Dette er barndom. Dette er kunst.
God påske!
