Kjære venner!
Vel, kanskje ikke så veldig langt tilbake, men jeg skal tilbake til tiden da klokkene mine ga meg daglig glede igjen. Jeg har slitt litt med å finne den gode ”ekte”, entusiastiske gleden en stund, men tror jeg har knukket koden☺
Dette blir ikke en ”Min samling-tråd”. Denne tråden skal utelukkende vies til de urene jeg setter høyest, og som gir meg daglig glede – på armen eller i safen! Den barnslige, materialistiske gleden over å ha funnet klokken jeg, for øyeblikket, ikke kan klare meg uten. Noen har dere sett før, andre har dere ikke sett før...
Jeg har benyttet det siste året til å realisere en haug med ur på ønskelisten. AP RO og ROC, Blancpain FF, Rolex 1680 Red,5512, 116610,16618, 116618, 116718, Patek Aquanaut, noen Glashütte Original og Panerai + en masse andre klokker. Noen har funnet veien ut gjennom Tidssonen og Finn, andre har gått ut andre veier og noen har blitt igjen i klokkeboksen. Bortsett fra Red Suben på GTG har de færreste blitt ønnbåkset her, men noen har funnet sin vei på forumet gjennom Dagens klokke o.l.
Jeg tror min ”depresjon” langt på vei skyldes den følelsen flere beskriver når man pakker ut et ur man har ønsket seg lenge. Det blir litt tomt, gleden og spenningen man føler under jakten er over og for ikke å snakke om ventetiden på at den skal komme i hus når den er kjøpt eller sitringen på vei ned i kjelleren på Bjerke. Etter noen måneder med ukentlige ”grailunboxinger” (selv om jeg kanskje synes grail blir et vel slitt uttrykk etter hvert) ble denne følelsen massiv.
Min klokkeinteresse startet tidlig i ungdomsårene. Jeg hadde en liten ”samling” med Seiko og Certina, både quartz og mekanisk. Til konfirmasjon ønsket jeg meg et lommeur. Dette har jeg selvsagt fortsatt, selv om jeg må innrømme at jeg ikke har sett på det på noen år. Rundt myndighetsalder begynte interessen for mekaniske ur å vekkes og jeg lette i månedesvis etter det som for meg fremsto som noe av det mest eksklusive jeg kunne eie, en Cartier Tank Solo.
Jeg fant et eksemplar i Bond Street, og klokken virket som daglig bruksklokke, penklokke og beater i mange år. Uret ble knust i fillebiter på jobben en gang, men Bjerke lappet det sammen for meg. Remmen ble bytte med en billigrem med uoriginal spenne, og jeg ga damen i den lille sjappa i Torggata beskjed om å kaste både gammel rem og spenne, jeg visste ikke bedre. Det så ikke ut til slutt, og måtte få litt avløsning. Siden lommeuret ikke var et alternativ ble det nyinnkjøp. Det ble til to og tre og fortsettelsen er jeg nok ikke alene om...
Som jeg angrer på at jeg solgte Cartieren! Den hadde nok ikke fått så mye wristtime nå heller, men vissheten om at den lå i safen hadde kanskje gitt meg litt ro☺
Det tok ganske lang tid før jeg kjøpte meg en Rolex. Som for mange andre var Rolex for de som ikke hadde greie på klokker. En ren show off! Når jeg hadde kjøpt meg min første gikk det fort. Jeg husker ikke i farten hvor mange Rolex jeg har eid de siste årene, men en del har det blitt.
Det gikk fort opp for meg at Rolex lager fantastiske klokker –i all sin enkelhet! Det er utelukkende sportsurene som har fått min oppmerksomhet. Det tåler alt, går til alt (bortsett fra Nato☺) og blir med på alt. Og mer ikoniske ur finnes ikke!
Men her tar nok min klokkehistorie en annen vending enn for mange andre... Rolex gjør det ikke for meg! Og i hvertfall ikke sportsur i stål, det riktigste av det riktige. Jeg har fortsatt noen igjen, og sier absolutt ikke at disse skal selges eller at andre ikke skal kjøpes, men de gir meg ikke følelsen av sann klokkeglede. Her lå nok mye av grunnen til min fomling, jeg har brukt altfor mye tid på lete etter Rolex som gir meg godfølelsen. Om jeg har funnet den? Kanskje svaret kommer senere i tråden... Men på veien har jeg prøvd plexi og glass, hvit og rød, nytt og vintage, stål og gull og det fortsetter...
Så til første klokke ut!
I all min flipping er det ett ur som aldri har blitt vurdert solgt – ikke seriøst i hvertfall. Klokken har vært i mitt eie i 5 år nå, og jeg kjøpte det nytt. Det står nå tydelig frem som mitt absolutt favorittmerke, og jeg har eid en del ur herfra de siste årene også. Det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg liker de så godt, men det er en kombinasjon av mange ting. De leverer fantastiske inhouse-verk (selv om det i akkurat denne klokken sitter et modifisert ETA), men jeg tror det er design- og historieavdelingen som har vunnet mitt hjerte.
Litt ironisk er det at dette er et av urene jeg har brukt aller minst. Det ligger stort sett i safen og venter på å få se litt dagslys. Remmen lukter fortsatt deilig nytt skinn. Men så fantastisk vi har det når vi blir enige om å tilbringe en dag sammen☺
Uret som aldri skal selges er IWC Portuguese Chron
g hvis ikke kemneren har tatt det innen den tid, tror jeg det blir konfirmasjonsgave til min sønn. Et av de vakreste ur jeg vet om!
Flere ur som frembringer min klokkeglede kommer!
Vel, kanskje ikke så veldig langt tilbake, men jeg skal tilbake til tiden da klokkene mine ga meg daglig glede igjen. Jeg har slitt litt med å finne den gode ”ekte”, entusiastiske gleden en stund, men tror jeg har knukket koden☺
Dette blir ikke en ”Min samling-tråd”. Denne tråden skal utelukkende vies til de urene jeg setter høyest, og som gir meg daglig glede – på armen eller i safen! Den barnslige, materialistiske gleden over å ha funnet klokken jeg, for øyeblikket, ikke kan klare meg uten. Noen har dere sett før, andre har dere ikke sett før...
Jeg har benyttet det siste året til å realisere en haug med ur på ønskelisten. AP RO og ROC, Blancpain FF, Rolex 1680 Red,5512, 116610,16618, 116618, 116718, Patek Aquanaut, noen Glashütte Original og Panerai + en masse andre klokker. Noen har funnet veien ut gjennom Tidssonen og Finn, andre har gått ut andre veier og noen har blitt igjen i klokkeboksen. Bortsett fra Red Suben på GTG har de færreste blitt ønnbåkset her, men noen har funnet sin vei på forumet gjennom Dagens klokke o.l.
Jeg tror min ”depresjon” langt på vei skyldes den følelsen flere beskriver når man pakker ut et ur man har ønsket seg lenge. Det blir litt tomt, gleden og spenningen man føler under jakten er over og for ikke å snakke om ventetiden på at den skal komme i hus når den er kjøpt eller sitringen på vei ned i kjelleren på Bjerke. Etter noen måneder med ukentlige ”grailunboxinger” (selv om jeg kanskje synes grail blir et vel slitt uttrykk etter hvert) ble denne følelsen massiv.
Min klokkeinteresse startet tidlig i ungdomsårene. Jeg hadde en liten ”samling” med Seiko og Certina, både quartz og mekanisk. Til konfirmasjon ønsket jeg meg et lommeur. Dette har jeg selvsagt fortsatt, selv om jeg må innrømme at jeg ikke har sett på det på noen år. Rundt myndighetsalder begynte interessen for mekaniske ur å vekkes og jeg lette i månedesvis etter det som for meg fremsto som noe av det mest eksklusive jeg kunne eie, en Cartier Tank Solo.
Jeg fant et eksemplar i Bond Street, og klokken virket som daglig bruksklokke, penklokke og beater i mange år. Uret ble knust i fillebiter på jobben en gang, men Bjerke lappet det sammen for meg. Remmen ble bytte med en billigrem med uoriginal spenne, og jeg ga damen i den lille sjappa i Torggata beskjed om å kaste både gammel rem og spenne, jeg visste ikke bedre. Det så ikke ut til slutt, og måtte få litt avløsning. Siden lommeuret ikke var et alternativ ble det nyinnkjøp. Det ble til to og tre og fortsettelsen er jeg nok ikke alene om...
Som jeg angrer på at jeg solgte Cartieren! Den hadde nok ikke fått så mye wristtime nå heller, men vissheten om at den lå i safen hadde kanskje gitt meg litt ro☺
Det tok ganske lang tid før jeg kjøpte meg en Rolex. Som for mange andre var Rolex for de som ikke hadde greie på klokker. En ren show off! Når jeg hadde kjøpt meg min første gikk det fort. Jeg husker ikke i farten hvor mange Rolex jeg har eid de siste årene, men en del har det blitt.
Det gikk fort opp for meg at Rolex lager fantastiske klokker –i all sin enkelhet! Det er utelukkende sportsurene som har fått min oppmerksomhet. Det tåler alt, går til alt (bortsett fra Nato☺) og blir med på alt. Og mer ikoniske ur finnes ikke!
Men her tar nok min klokkehistorie en annen vending enn for mange andre... Rolex gjør det ikke for meg! Og i hvertfall ikke sportsur i stål, det riktigste av det riktige. Jeg har fortsatt noen igjen, og sier absolutt ikke at disse skal selges eller at andre ikke skal kjøpes, men de gir meg ikke følelsen av sann klokkeglede. Her lå nok mye av grunnen til min fomling, jeg har brukt altfor mye tid på lete etter Rolex som gir meg godfølelsen. Om jeg har funnet den? Kanskje svaret kommer senere i tråden... Men på veien har jeg prøvd plexi og glass, hvit og rød, nytt og vintage, stål og gull og det fortsetter...
Så til første klokke ut!
I all min flipping er det ett ur som aldri har blitt vurdert solgt – ikke seriøst i hvertfall. Klokken har vært i mitt eie i 5 år nå, og jeg kjøpte det nytt. Det står nå tydelig frem som mitt absolutt favorittmerke, og jeg har eid en del ur herfra de siste årene også. Det er litt vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg liker de så godt, men det er en kombinasjon av mange ting. De leverer fantastiske inhouse-verk (selv om det i akkurat denne klokken sitter et modifisert ETA), men jeg tror det er design- og historieavdelingen som har vunnet mitt hjerte.
Litt ironisk er det at dette er et av urene jeg har brukt aller minst. Det ligger stort sett i safen og venter på å få se litt dagslys. Remmen lukter fortsatt deilig nytt skinn. Men så fantastisk vi har det når vi blir enige om å tilbringe en dag sammen☺
Uret som aldri skal selges er IWC Portuguese Chron
g hvis ikke kemneren har tatt det innen den tid, tror jeg det blir konfirmasjonsgave til min sønn. Et av de vakreste ur jeg vet om!Flere ur som frembringer min klokkeglede kommer!
