Jeg lider av spillegalskap, og har gjort det hele mitt voksne liv. Det er heldigvis en nokså mild variant, hvis finansielle skadevirkning begrenser seg til det jeg måtte ha av mynt i lommene: Jeg klarer ikke la være å kjøpe lodd i rullelotterier. Det er det samme hvilket formål overskuddet måtte gå til – jeg kjøper uansett. Jeg er overhodet ikke religiøs, men når jeg ser det nye Evangeliehuset utenfor byen tenker jeg at min avhengighet har finansiert minst en halv endevegg av nybygget. Lokale speidergrupper har reist på utenlandsturer på min regning, barn i fattige land drikker vann fra brønner betalt med mine tyvekroninger, fotballaget kan tilby hovedtreneren gode betingelser fordi de har meg som sikker inntektskilde. Avhengigheten er så alvorlig at om Taliban hadde stand på torget hvor menn med mistenkelig velpolstrede klær solgte rullelodd til inntekt for færre jenteskoler, ville de antakelig fått alle myntene mine.
Men vinne gjør jeg aldri. ALDRI. Bortsett fra når husflidforeningen har loddsalg, selvsagt, men da vinner alle. De har flere premier enn lodd. Jeg har gjennomskuet dem for lenge siden: Alle i medlemmenes familie og vennekrets er forlengst mer enn godt nok forsynt med juleengler, vatthekser, for store toppluer, dorullskjulere og ullstrømper i artige farger, så den eneste måten de kan kvitte seg med den enorme overproduksjonen på er å liksomlodde den ut til svake sjeler som meg. Når man vinner et par oransje strikkevotter av den typen vinden blåser rett gjennom og som er et mareritt i snøballkamper, nekter de dessuten å ta dem tilbake. «Har du vunnet dem, er de dine», sier de og plukker frem et nytt par fra det enorme lageret under bordet. Ikke at det hindrer meg fra å kjøpe.
Frelsesarméen er blant de verste pusherne. Ikke bare står de der oftere enn noen andre; jeg er sikker på at de ikke har nummer på loddene sine i det hele tatt. Jeg har aldri sett noen vinne på et frelsesarmérullelodd. Det store gavebordet er der bare til pynt, og bæres tilbake like bugnende som da det ble satt frem. De mange kransekakene er antakelig laget av gips.
Men kjøpe gjør jeg likevel, sist i går. Armédamen smilte oppgitt over får-jeg-pengene-tilbake-om-jeg-ikke-vinner-vitsen min; hun har hørt den veldig mange ganger før, men lodd fikk jeg. Mine 26 kroner ble byttet ut med 12 rullelodd på vei inn i matbutikken, slik at jeg som vanlig kunne krydre handleopplevelsen med utrulling av skriftløse lapper. Etterhvert som jeg konstaterte at lappene var like blanke på begge sider, krøllet jeg dem sammen og la i bukselommen. Da jeg var fremme ved brødavdelingen var det ikke flere igjen og min tillit til Herrens tjenere hadde fått nok et baugskudd, så jeg tømte papirhaugen i brødskalksøppelbøtten ved siden av brødskjæremaskinen.
Vel fremme ved kassen ble varene blippet gjennom og utgjorde etterhvert som vanlig en litt større sum enn jeg hadde beregnet. "Kort eller kontant?", smilte damen. "Kontant", sa jeg og stakk hånden i lommen for å fiske opp femhundrelappen jeg hadde tatt med.
Hold dere unna hasardspill folkens. Det kan virke uskyldig, men før man vet ordet av roter man rundt blant søppel og brødskalker, mens andre mennesker forskrekket later som de ser en annen vei.
Men vinne gjør jeg aldri. ALDRI. Bortsett fra når husflidforeningen har loddsalg, selvsagt, men da vinner alle. De har flere premier enn lodd. Jeg har gjennomskuet dem for lenge siden: Alle i medlemmenes familie og vennekrets er forlengst mer enn godt nok forsynt med juleengler, vatthekser, for store toppluer, dorullskjulere og ullstrømper i artige farger, så den eneste måten de kan kvitte seg med den enorme overproduksjonen på er å liksomlodde den ut til svake sjeler som meg. Når man vinner et par oransje strikkevotter av den typen vinden blåser rett gjennom og som er et mareritt i snøballkamper, nekter de dessuten å ta dem tilbake. «Har du vunnet dem, er de dine», sier de og plukker frem et nytt par fra det enorme lageret under bordet. Ikke at det hindrer meg fra å kjøpe.
Frelsesarméen er blant de verste pusherne. Ikke bare står de der oftere enn noen andre; jeg er sikker på at de ikke har nummer på loddene sine i det hele tatt. Jeg har aldri sett noen vinne på et frelsesarmérullelodd. Det store gavebordet er der bare til pynt, og bæres tilbake like bugnende som da det ble satt frem. De mange kransekakene er antakelig laget av gips.
Men kjøpe gjør jeg likevel, sist i går. Armédamen smilte oppgitt over får-jeg-pengene-tilbake-om-jeg-ikke-vinner-vitsen min; hun har hørt den veldig mange ganger før, men lodd fikk jeg. Mine 26 kroner ble byttet ut med 12 rullelodd på vei inn i matbutikken, slik at jeg som vanlig kunne krydre handleopplevelsen med utrulling av skriftløse lapper. Etterhvert som jeg konstaterte at lappene var like blanke på begge sider, krøllet jeg dem sammen og la i bukselommen. Da jeg var fremme ved brødavdelingen var det ikke flere igjen og min tillit til Herrens tjenere hadde fått nok et baugskudd, så jeg tømte papirhaugen i brødskalksøppelbøtten ved siden av brødskjæremaskinen.
Vel fremme ved kassen ble varene blippet gjennom og utgjorde etterhvert som vanlig en litt større sum enn jeg hadde beregnet. "Kort eller kontant?", smilte damen. "Kontant", sa jeg og stakk hånden i lommen for å fiske opp femhundrelappen jeg hadde tatt med.
Hold dere unna hasardspill folkens. Det kan virke uskyldig, men før man vet ordet av roter man rundt blant søppel og brødskalker, mens andre mennesker forskrekket later som de ser en annen vei.
