Finnes det en grense?

HerrUr

HerrUr

Medlem
16. juni 2009
Innlegg
1.117
Finnes det en grense for hvor mye du er villig till å bruke på en klokke? At det rett å slett blir for råflott, for mye penger å ha rundt håndleddet?

La oss si at du fikk en økonomisk mulighet til å realisere en "holy grail" som du ellers ikke hadde hatt råd til. Ville du slått til, eller heller fordelt pengene på flere klokker som normalt ellers sto øverst på ønskelisten?
 
IWC Portuguese 7 days er vel min holy grail per idag.
Og dersom jeg hadde vunnet i lotto skulle jeg jammen kjøpt den i hvitt gull :D
 
HerrUr skrev:
Finnes det en grense for hvor mye du er villig till å bruke på en klokke? At det rett å slett blir for råflott, for mye penger å ha rundt håndleddet?

La oss si at du fikk en økonomisk mulighet til å realisere en "holy grail" som du ellers ikke hadde hatt råd til. Ville du slått til, eller heller fordelt pengene på flere klokker som normalt ellers sto øverst på ønskelisten?
Klikk for å utvide...
Nå har jeg (heldigvis) forholdsvis rimelig smak i klokker, så det er nokså urealistisk at jeg skulle finne på å kjøpe et gullbeist med diamanter eller et platinaur med trippel minutt-tourbillion noengang. Men nei, jeg tror ikke det finnes noen grense for hvor mye jeg kunne kommet til å legge ned i et ur om det var noe jeg ønsket meg veldig sterkt. Begrensningen ligger egentlig kun i det praktiske, det vil si hvor mye som faktisk står på konto.
 
Jeg ville ha fordelt det på flere ur, enn å kjøpe en til 1 mill. Jeg har funnet ut at jeg er skrudd sammen slik at jeg hele tiden må ha et nytt ur :)
 
Svært interessant problemstilling du reiser her.
Min umiddelbare reaksjon er at jeg hadde gått for grailen.
Målet mitt er å akkumulere mere penger enn jeg har i dag. Kanskje realisere noe eiendom å kjøpe noe obskønt.
Det hadde vært deilig. For eksempel en Lange i hvitt gull. En IWC i platina. Jeg kjenner jeg får vann i munnen...:grin:
 
Min ”holy grail” er IWC Portuguese Perpetual Calendar i hvitt gull med sort skive.

Hadde jeg mottatt en sum som tilsvarer prisen på den, ville jeg slått til med det samme!
Nå koster denne ikke millioner heller, så sånn sett er jeg relativt fornuftig. :)
 
siggen7 skrev:
Jeg ville ha fordelt det på flere ur, enn å kjøpe en til 1 mill. Jeg har funnet ut at jeg er skrudd sammen slik at jeg hele tiden må ha et nytt ur :)
Klikk for å utvide...

Jeg ser poenget.

Men for min del tenker jeg litt annerledes. Jeg blir som regel lei en klokke etterhvert som jeg har den og kommer over denne "nykjøps entusiasme" følelsen som sikkert de fleste av dere kjenner til. Om jeg da sitter med 3-4-5 klokker så blir jeg like lei disse og følelsene kommer til å forsvinne for disse også.

Så når dagene kommer hvor man har kommet over den "nye entusiastfasen" så er det kun "følelsene" ovenfor klokken som gjenstår. Jeg er redd for at om jeg da sitter med 3-4-5 flotte klokker, men som ikke er akkurat "den ene" jeg ønsker mest, så hadde jeg kommet til å angre på dette!

Men dette er kanskje bare en "flippers life?"
 
Hmm..! Kjenner at jeg jobber litt med denne tanken om dagen selv.

Utgangspunktet mitt er at med mindre jeg får uforskammet mye penger (Onkel Skrue mye) går grensen min ved urkjøp omtrent til hva jeg kan akseptere å bruke på forbruk. Jeg har som utgangspunkt at klokken ikke skal selges og ser således ikke på det som en investering. Videre må uret tåle normal bruk. Det er uaktuelt å kjøpe en klokke som ikke kan sitte på armen når jeg føler for det.

En IWC Big Pilot står på ønskelisten og blir prioritert på et tidspunkt. Min "grail" - AP Royal Oak Offshore er for øyeblikket i grenseland for hva jeg føler er akseptabelt å bruke på ett ur, men kjenner at jeg nok ikke må innom å titte på det for ofte;)

En IWC Grande Complication overlater jeg til andre å drømme om. Så lenge jeg har gjeld på huset og bingen til Skrue er større enn min synes dette for meg å bli tullete dyr bruksgjenstand, uavhengig om jeg har pengene på konto eller ikke.
 
En vil alltid ha ønsker å strekke seg etter uansett finansiell situesjon. Nytelsen ligger i å finne den som passer deg og bruke nok penger på den slik at den blir spesiell for deg. Eller finne en sjelden en.

Heldigvis kommer det stadig nye modeller slik at nye drømmer skapes!

Vi får nyte dem vi har på hånden og drømme videre...
 
Mye

Tror jeg hadde "lett" brukt uanstendig mye på en klokke om likviditeten var tilstede - og kona ikke fikk vite det :)

PP 5070P, AP ROO RB2, F. P. Journe Chronometre S., Lange Daymatic eller Urwerk 103T er alle "grails" som jeg ville vurdert.
 
Hei,

Spørsmålet gjelder altså komfort-beløpet på EN klokke...

Fantasi - enkelt, virkeligheten vanskeligere :)

Virkelighet:
Kanskje noe rundt 100-150.000 norske kroner er OK for generell god følelse med både i sinn, lommebok og urfølelse.
Kommer nok LITT an på uret også. Brukte i mange år en veldig bling-bling helhull Rolex sub, altså ca nevnte sum.
Var den gang happy og komfortabel, men heretter er det fullstendig uaktuellt å gå rundt med en slik sak utseendemessig, men noe annet mer diskret (f.eks. hvitt gull, stål, LES: basic Lange, Vacheron - personal preference) til nevnte ca-sum er helt OK for min del.

Jeg er også så heldig å tilfeldigvis kjenne (men desverre KUN kjenne...) mange seriøse og ekstremt kjøpesterke ursamlere, og har derfor gleden av rett som det er å kunne ta, føle og prøve på både platinum minute repeaters, Gyro tourbillons spesielle independents osv. Altså million-ur.
Vel, hva skal jeg si- det er egentlig ikke noe spesiellt med det heller, er bare en "bit metall" det også, men mulig følelsen hadde vært anderledes hvis en visste at man kunne handle og bruke en slik sak "til hverdags". Da hadde jeg nok ikke hatt noen øvre grense pr klokke, men igjen - uansett, ikke noe store lysende gull greier :)



BT
 
Arild skrev:
En vil alltid ha ønsker å strekke seg etter uansett finansiell situesjon. Nytelsen ligger i å finne den som passer deg og bruke nok penger på den slik at den blir spesiell for deg. Eller finne en sjelden en.

Heldigvis kommer det stadig nye modeller slik at nye drømmer skapes!

Vi får nyte dem vi har på hånden og drømme videre...
Klikk for å utvide...

+1

Det finnes mange gleder ved å samle på klokker, og bryte tidligere maksgrenser er en av dem. :)
 
JoLu skrev:
Uten fruen hadde jeg antagelig vært uteligger, med en Milsub på den ene armen og en Comex SeaDweller på den andre.
Klikk for å utvide...

Haha, jeg har sett min framtid i krystallkulen :D:D:D:D Fantastisk bilde, JoLu.

Min egen madam bryr seg fint lite, det er opp til meg å begrense meg selv. Ikke så lett det.

Ja, jeg har vurdert å selge samlingen og kjøpe ett eller to ur i høy prisklasse. Jeg er ikke nødvendigvis så opphengt i komplikasjoner og edle metaller, så for min del ville det blitt et par sjelden vintage-ur. De to overnevnte samt McQueen Explorer II og Paul Newman Daytona er vel hete kandidater. Det er faktisk innen rekkevidde med ett eller to slike ur, sånn rent økonomisk. Om jeg selger alle urene mine. Men det er ikke så lett, for jeg begynner jo raskt med "Men jeg må jo ha én beater. Og en Omega. Og et dressur. Og jeg kan ikke kvitte meg med ..." Og så sitter jeg i saksa.

Men en artig tanke.
 
Noe av gleden med å samle på ur er for min del å finne mitt neste.

Har i mine ca 6 år som klokkesamler hatt omtrent 50+ ur. Det strekker seg fra, min dengang holy grail, Omega Seamaster (James Bond), til JLC Master Grand Reveil, og det aller meste in between. Følelsen av å få noe nytt på armen er en herlig euforisk tilstand som desverre ikke varer så lenge.

Tror grailuret er et ur du til enhver tid ikke har. Har med tiden kjøpt flere av mine, men da er det selvfølgelig nye som frister, sukk.

Selv ur som "garantert er en keeper" blir byttet ut. Har sågar ombestemt meg og kjøpt og solgt samme ur 3 ganger. Jeg bestemmer meg også ukentlig for å "selge meg ned/opp", og har for tiden 10 ur.

Husk på lykkefølelsen du engang fikk når du kjørte rundt i din gamle slitne VW Golf. Den var nok sterkere enn når du i dag kjører i din relativt nye Audi A4 ;)
 
Min livsstil passer dårlig med en grand comp. i platinum uansett. Hadde jeg vært 60 år eller på annen måte hatt en sedat livsstil kunne jeg kanskje vurdert en typisk holy grail og holdt meg til den.

For meg passer det best med stainless steel rolex, omega, IWC type bruksklokker som tåler det meste av dagliglivets utfordringer. Slike ur vil alltid være innenfor reach rent økonomisk.
 
Arild skrev:
En vil alltid ha ønsker å strekke seg etter uansett finansiell situesjon. Nytelsen ligger i å finne den som passer deg og bruke nok penger på den slik at den blir spesiell for deg. Eller finne en sjelden en.
Heldigvis kommer det stadig nye modeller slik at nye drømmer skapes!
Vi får nyte dem vi har på hånden og drømme videre...
Klikk for å utvide...

Støtter den!
Det er vel litt slik vi er skrudd sammen - alle og enhver - at når vi står stucked til knærne i beundring og genuin interesse for det vakre teknologiske fenomen et urverk på så mange måter er - både funksjonelt og visuelt, så ønsker man jo å stadig realisere mer. Det ene uret avløser det andre. Kostnadsgrenser stiger.
Rasjonelt? Neppe.
Morsomt? Definitivt.

Men det finnes grenser. For meg.
OM jeg skulle plutselig bli "uber-rich" og ha tilgang på millionur, ville jeg neppe gått til slik anskaffelse. Jeg ville ikke følt meg komfortabel. Uret jeg bærer må på en måte inngå i helheten og reflektere tilværelse og livsstil forøvrig.

Hvorenn hyggelig det hadde vært med en Patek Philippe Split-second chronograph Platinum, så sier jeg nei.
Mer "realistisk" vil en Vacheron Constantin Malte Chronograph være. Ikke bare "for å ha", men fordi uret "gir" meg noe. Kanskje er det min store lille fremtidige "grail".
I dag.

Men det er jo der drømmen ligger - jakten og sulten på det helt spesielle uret som kompletterer deg der og da. Og enten vi vet om vi kan identifisere akkurat det uret i dag eller ikke, så dukker det opp.
Det har en slik plagsomt behagelig lei tendens til å gjøre det.
Kjenner jeg.

Det er det som gjør denne hobbyen så lekent stimulerende.
 
FØR hadde jeg en grense - der jeg mente at å bruke mer en 50" på en klokke var galskap (noe det vel teknisk sett også fortsatt er) og hadde relativt mange klokker

NÅ har jeg ingen grenser lenger men har relativt få klokker
 
Er det noe jeg har lært siden interessent for klokker våknet, er det at synet på klokker, og grensen for hva en synes er mye for en klokke endrer seg i takt med interessen. Hva som er mye å betale for en klokke kommer an på øynene som ser og tykkelsen på lommeboken. De aller fleste av befolkningen synes jo at det å bruke mer enn noen tusen på en klokke er unødvendig og kanskje et snev av galskap, en galskap som stiger i takt med prislappen på klokken. Vi har vel alle gått gjennom en del rasjonalisering og rettferdiggjøring både overfor oss selv og andre :D
Jeg er ikke i noen posisjon, og vil nok heller ikke være i noen posisjon til å investere i noen grail på noen år, og min grail kan likegodt ha endret seg når min økonomiske situasjon har gått fra å være avhengig av lånekassen til fast lønning:)
Mine to grails per i dag er Sub og Daytona, både fordi jeg har et spesielt forhold til Rolex, (startet interessen min), og fordi begge er klassiske robuste sportsur som tåler å brukes. Jeg har ingen interesse av å eie noe jeg ikke tør å bruke, med mindre det har en spesiell affeksjonsverdi. Hadde jeg hatt en ekstremt dyr luksusklokke i flere hundre tusen kroners klassen hadde jeg knapt turt å ha den på armen, og hva hadde da vært poenget?
Jeg snakker selvsagt kun for meg selv, og min mening kan godt endre seg med tiden, det har vel flere av dere erfaring med? ;)
 
Jeg har satt en grense for meg selv for hvor mye jeg kan spytte ut med for en klokke som er relativ til inntekten min.
To grunner for dette er:
Uten en grense er det altfor lett å ta av og helt "glemme" kjedelige ting som nedbetaling på hus, bil, osv...;)
Har ikke lyst til å se ut som en "wanna-be" med altfor dyr klokke i forhold til levestandarden ellers. Klokka må stå i stil med resten. Synes f.eks. ikke det passer seg med en PP perpetual calender og samtidig kjøre rundt i en gammel haug.
 
Du må logge inn for å svare her.
Topp Bunn
Back