Et sjeldent innlegg fra et langvarig medlem på Tidssonen.
Jula nærmer seg, og tilbakelent i godstolen gjør jeg meg noen betraktninger om dette og hint. I denne sammenheng skal det ikke handle om svarte eller brune sko etter kl. 18, plastjuletre eller ekte juletre (selv ble det furu denne jula!), eller manglende bruk av blinklys, men rett og slett noen tanker om klokker, eller UR, som noen av medasylantene velger å kalle det.
Som en enkel sjel fra landet med tilhørende statslønn har jeg med vekslende hell prøvd å holde meg på den rene sti, og unngå å falle dypt inn i universet av mekanisk undring og glede. Likevel, overgangen fra batteriklokker skjedde på tidlig 2000-tall, med innkjøp av en Omega 300 "Bond automatic" (du vet den første utgaven med skeleton -visere). Dette skjedde hos AD Andresen i Moss, etter opptil flere runder med prøving og feiling. Valget sto mellom den nye 300 med Skeleton-visere, den gamle 300 eller den nye Planet Ocean i 42 eller 45,5 mm. Fant den nye PO 42 mm alt for stor og tykk, for ikke å snakke om den vulgære på hele 45,5 mm. Endte derfor opp med 300 med skeleton-visere og svart skive. Der og da (tidlig/midt 2000-tall?) trodde jeg at jeg hadde landet, og gjort mitt klokkevalg for resten av livet. Noen år og studier på Tidssonen senere falt jeg imidlertid utpå, og en DeVille power reserve og "Måneklokka" ble innkjøpt, og av ukjente årsaker måtte jeg også supplere med blant annet en Rolex Datejust 36.
Etablering av familie og dertil hørende huskjøp medførte senere i livet diverse kjøp og salg - Omega, Rolex, Oris, Seiko. Inn og ut, mest ut. Interesse slutt? Tja. Satt bortsett fra en bestefarsklokke (Olympia?) igjen med en POLAR (sic) som både fortalte meg tid på døgnet og hvilepuls/makspuls. For å toppe dette ble en Apple Watch 4 (?) kjøpt inn i fjor, den kunne til og med fortelle meg hvilke møter jeg plutselig var for sein til.
Tidssonen har likevel vært fulgt med interesse hele tiden, som en dårlig men nødvendig venn, også i perioder med batteriklokker. Sykdommen knyttet til mekaniske klokker har nok derfor ligget latent gjennom både familieforøkelser og huskjøp. Apple og dets integrering i dagliglivet har tross sine forsøk ikke slått gjennom. Det siste halvåret har jeg derfor gått til innkjøp av en "franken Omega SM 300" (68-modell sirlig gjenoppbygget av GG) og en Omega PO 45,5 (ikke så stor som noen påstår, kjøp med 2500-verket og bli overrasket). Begge disse klokkene har gitt meg, og gir meg, gleder som batteriklokker aldri kommer i nærheten av. Aldri, og ikke i nærheten. Punktum.
Lener meg tilbake i godstolen og konstaterer at klokkelivet er herlig. God jul asylanter!
Jula nærmer seg, og tilbakelent i godstolen gjør jeg meg noen betraktninger om dette og hint. I denne sammenheng skal det ikke handle om svarte eller brune sko etter kl. 18, plastjuletre eller ekte juletre (selv ble det furu denne jula!), eller manglende bruk av blinklys, men rett og slett noen tanker om klokker, eller UR, som noen av medasylantene velger å kalle det.
Som en enkel sjel fra landet med tilhørende statslønn har jeg med vekslende hell prøvd å holde meg på den rene sti, og unngå å falle dypt inn i universet av mekanisk undring og glede. Likevel, overgangen fra batteriklokker skjedde på tidlig 2000-tall, med innkjøp av en Omega 300 "Bond automatic" (du vet den første utgaven med skeleton -visere). Dette skjedde hos AD Andresen i Moss, etter opptil flere runder med prøving og feiling. Valget sto mellom den nye 300 med Skeleton-visere, den gamle 300 eller den nye Planet Ocean i 42 eller 45,5 mm. Fant den nye PO 42 mm alt for stor og tykk, for ikke å snakke om den vulgære på hele 45,5 mm. Endte derfor opp med 300 med skeleton-visere og svart skive. Der og da (tidlig/midt 2000-tall?) trodde jeg at jeg hadde landet, og gjort mitt klokkevalg for resten av livet. Noen år og studier på Tidssonen senere falt jeg imidlertid utpå, og en DeVille power reserve og "Måneklokka" ble innkjøpt, og av ukjente årsaker måtte jeg også supplere med blant annet en Rolex Datejust 36.
Etablering av familie og dertil hørende huskjøp medførte senere i livet diverse kjøp og salg - Omega, Rolex, Oris, Seiko. Inn og ut, mest ut. Interesse slutt? Tja. Satt bortsett fra en bestefarsklokke (Olympia?) igjen med en POLAR (sic) som både fortalte meg tid på døgnet og hvilepuls/makspuls. For å toppe dette ble en Apple Watch 4 (?) kjøpt inn i fjor, den kunne til og med fortelle meg hvilke møter jeg plutselig var for sein til.
Tidssonen har likevel vært fulgt med interesse hele tiden, som en dårlig men nødvendig venn, også i perioder med batteriklokker. Sykdommen knyttet til mekaniske klokker har nok derfor ligget latent gjennom både familieforøkelser og huskjøp. Apple og dets integrering i dagliglivet har tross sine forsøk ikke slått gjennom. Det siste halvåret har jeg derfor gått til innkjøp av en "franken Omega SM 300" (68-modell sirlig gjenoppbygget av GG) og en Omega PO 45,5 (ikke så stor som noen påstår, kjøp med 2500-verket og bli overrasket). Begge disse klokkene har gitt meg, og gir meg, gleder som batteriklokker aldri kommer i nærheten av. Aldri, og ikke i nærheten. Punktum.
Lener meg tilbake i godstolen og konstaterer at klokkelivet er herlig. God jul asylanter!
