Leses nå
Reisebrev fra Geneva Watch Days – del 1

Reisebrev fra Geneva Watch Days – del 1

Bilder og tanker fra årets første skikkelige klokkebegivenhet.

De siste par-tre årene har vært preget av store omveltninger i den normalt trauste og tradisjonsbundne klokkeindustrien. Lenge var bransjen – og brorparten av deres nylanseringer – nesten utelukkende å finne i messehallene til Baselworld eller SIHH. To store arrangementer som bandt sammen (nær sagt) alle viktige aktører innenfor både sveitsisk og internasjonal klokkeindustri.

Duopolet for de to messene fikk seg imidlertid, allerede en stund før koronapandemien, noen alvorlige skudd for baugen. Godt hjulpet av viruset har det for alvor endret bransjens strategi for hvordan de forsøker å nå ut med sine nyheter, med fremveksten av mange mindre (digitale og fysiske) arrangementer som en stadig viktigere ingrediens.

I fjor gjorde Geneva Watch Days (GWD) så også sin debut. En «desentralisert messe» i sentrum av Genève, hvor ulike klokkemerker benyttet innleide lokaler som egne showroom, for å vise frem sine nyeste kreasjoner for pressen og spesielt inviterte gjester. Plasseringen midt i verdens klokkehovedstad åpner også for at andre «sniker» seg med, og arrangerer egne møter eller mindre eventer, når klokkepressen først er samlet.

GWD Pavillion med det fasjonable «Beau Rivage» bak. Bilde: GWD

Selv med koronapanedemien som hovedfiende ble arrangementet en såpass suksess at konseptet ble videreført og utvidet for 2021. Som i fjor var også miksen av merker omfattende, fra etablerte publikumsfavoritter i mellomsegmentet til noen av de mest høytflyvende på den horologiske himmelen.


ANNONSE


Med vaksinasjonspasset klart var det derfor duket for at også undertegnede kunne delta på årets første skikkelige klokkebegivenhet, og for første gang se nærmere på hva Geneva Watch Days hadde å by på.

Breitling

Selv om Breitling har gjort store endringer i både kolleksjon og merkeprofil de siste fire-fem årene, er merket fortsatt av det ganske ubeskjedne slaget. Det var derfor som forventet at de også denne gangen slo på den største tromma av alle, når de skulle lansere tre nye klokkemodeller i Top Time-kolleksjonen – under paraplyen «Classic Cars Squad».

Ford Mustang utenfor Breitlings butikk i Genève. Bilde: Jørgen Erdahl

En blå Ford Mustang utenfor merkets egen butikk i sentrum var det åpenbare hintet om hva som var i vente, før hele pressekorpset ble flyttet til messeanlegget Palexpo, som Breitling hadde leid for anledningen. Til lyden av brølende motorer og hvinende dekk ble de tre klokkene avduket – hver med sin tydelige inspirasjonskilde fra en av de klassiske amerikanske muskelbilene fra 60-tallet: Chevrolet Corvette, Ford Mustang og Shelby Cobra.

Sjefen selv stod for presentasjonen, men med god hjelp fra et knippe eksperter på klassiske biler, som var invitert inn for anledningen. Kort oppsummert er oppskriften kjent (biler og klokker), men med en ny innpakning (og et nylig avsluttet samarbeid med Bentley) forsøker Breitling nå en litt annen tilnærming for å tiltrekke seg «petrolheads» med et øye for klokker, og visa versa. Det kan fort gi et litt større nedslagsfelt enn (de dyrere) Bentley-modellene, og kanskje spesielt i det amerikanske markedet.

Radiobiler(!) og gratis mat gjorde heldigvis sitt til at man etter hvert ble kvitt horden av mennesker, slik at man kunne komme tett på nylanseringene. Tre klassiske kronografer, dog av litt ulik karakter, hvor den røde (Corvette) og den grønne (Mustang) deler en 42 millimeter stor kasse, mens den blå (Shelby Cobra) kommer i en mindre kasse som måler 40 millimeter i diameter. Felles er imidlertid detaljer som de tradisjonelle trykknappene, sporty perforerte lærremmer og et ganske kraftig buet safirglass.

Mens modellene Ford Mustang og Chevrolet Corvette er visuelt svært nære (både som bil og klokkemodell), skiller Shelby Cobra seg derfor litt ekstra ut. Det er også modellen jeg mener Breitling lykkes best med – og som med sine to underskiver også fanger de klassiske vibbene enda noen hakk mer enn sine søsken.

Med ETA/Dubois Dépraz-baserte urverk på innsiden blir prisen noe mer overkommelig enn om man hadde benyttet egenprodusert mekanikk. Det vitner om at man sikter på unge (og nye) kjøpegrupper, fremfor de mer kresne klokkeentusiastene. For den kundegruppen har Breitling andre og mer «seriøse» modellserier, som den meget vellykkede Premier Heritage, å vise til.

Det sagt, verkene er både velprøvde og COSC-sertifiserte, og klokkene akkurat så velgjorte som man bør kunne forvente. Har man et hjerte som banker for V8, bensin og svidd gummi, er kanskje en av disse nettopp den lekne kronografen man har savnet i samlingen. Norsk pris på alle modellene er 56.150 kroner.

H. Moser & Cie.

Like høylytte som Breitling er (til sammenligning) ikke H. Moser & Cie., men med eier og CEO Edouard Meylan i spissen har merket mer enn én gang både provosert og sjokkert, gjerne godt over egen tilmålt vektklasse. Eksempler som Swiss Alp Watch, Swiss Icons Watch og Nature Watch er bare noen av gangene de har skapt overskrifter for påfunn og sprell.

Men, godeste Meylan og hans ansatte kan mer enn å erte, for Moser har for alvor vist at de også behersker å produsere klokker som skiller seg ut i mengden. Faktisk har de klart å lage seg et såpass unikt designspråk at selskapet har begynt å ta bort, eller tone helt ned, logoen – i visshet om at entusiastene gjenkjenner kreasjonene uansett. Det er også tilfelle på sammensmeltingen av Perpetual 1 og den sporty Streamliner, som Jon Henrik skrev om på mandag.

Klokken følger (selvsagt) moderkolleksjonens linjer, men integrerer en evighetskalender på en minimalistisk imponerende måte. Merk at dette ikke er samme urverket som satt i Perpetual 1, men en endret variant som lyder navnet HMC 812 og som er gitt en mørk antrasittgrå finish. Akkurat det passer den utmerket og den mørke tonen stakk seg ut som mitt favorittelement med hele lanseringen.

HMC 812 har fått en antrasittgrå finish, som kler modellen utmerket. Bilde: Jørgen Erdahl

Fronten imponerer kanskje ikke like mye som baksiden, men det helgrå duse utseende vil garantert tiltale mange. Jeg tror også den uvanlige plasseringen av datovinduet, vis-a-vis gangreserveindikatoren, kanskje er detaljer som man elsker eller hater. Jeg har ikke helt bestemt meg, men med en totalproduksjon (over alle kolleksjoner) på rundt 2000 klokker, trenger ikke Moser å frykte for etterspørselen av Streamliner-utgavene. De er det allerede lange ventelister på.

For visning av nyhetene hadde Moser (og stort sett alle andre) valgt en litt annen tilnærming enn Breitling. En gedigen messehall var byttet ut med et svært rom på ærverdige hotell Beau Rivage, hvor de tok i mot presse og inviterte gjester. Med kun én ren nylansering hadde de heldigvis også tatt med seg noen tidligere godbiter, som man sjelden og aldri ser ute i det fri, herunder modellene nedenfor.

Den intime atmosfæren gjorde også at man kom tett på klokkene og fikk mulighet til å danne seg et skikkelig inntrykk av de. Med sentrale personer tilstede åpnet det også opp for alle spørsmål man måtte ha, enten de var av teknisk eller bransjeteknisk karakter. Sammen med god tilmålt tid ble det en annen opplevelse enn jaget på de gigantiske messene. Det kan fort vise seg å bli det viktigste elementet i suksessoppskriften for Geneva Watch Days’ eksistens.


ANNONSE